Viktor's blog

Fansipan

November 05, 2018

Jeg sto opp litt før klokka 7 for å spørre et reisebyrå om det fortsatt var mulig å bli med på en tur til Vietnams høyeste fjell. Jeg gikk rundt i byen jeg trodde var full av knøttsmå reisebyråer, men ingen hadde åpna ennå. Dersom jeg ikke fikk bli med på en tur, var reserveplanen å bare besøke muséet og kjøre videre. Jeg gikk inn til det offisielle turistkontoret da det åpna 07:30, og spurte om en tur. De sa at jeg var for sent ute, så jeg begynte å se meg rundt i muséet som var i samme bygning. Litt senere kom hun som jobba der og sa at jeg kunne bli med på en tur om 40 minutter. Jeg betalte 1700000 dong (600 kr) for å bli med på en tur med guide, en overnatting, og totalt fire måltider. Etter at noen turister gikk seg vill og døde, er regelen nå at man må registrere seg for å få lov til å gå i fjellet. Ved å bli med på en guidet tur så tar noen av seg den delen. Jeg forta meg tilbake til gjestehuset for å pakke noen ting og kjøpe vann. De som drev hotellet var ikke der, så jeg skrev en lapp om at jeg kom tilbake i morgen, og la igjen en del ting bak resepsjonen. Jeg rakk akkurat å ta en varm kaffe før jeg ble plukka opp av guiden ved turistkontoret.

Jeg drikker varm kaffe. Rakk heldigvis en liten kopp med kaffe før fjellturen.

Det gikk to turer opp til fjellet den dagen. To grupper med 5 europeiske turister hver. Været var knallfint med sol og blå himmel – jeg ville nok ikke blitt med hvis det var regn. Vi brukte ca 6 timer på å komme fra parkeringsplassen på 1800 moh. til leiren på 2800 moh. Vi tok en del småpauser og en lunsj av baguetter og diverse pålegg underveis. Det er fullt mulig å gå opp og ned samme dag hvis man begynner tidlig og er i god form, eller gå opp og ta gondol ned til byen igjen. Stien var stort sett grei, men det var noen litt vanskelige partier der man måtte holde seg fast i noe for å ikke skli. Ved leiren der vi skulle sove lagde guidene middag, og vi fikk varma oss litt på bålet. I tillegg til to guider og en bærer, var det en dame der oppe som drev den lille leiren. Til middagen fikk vi en plastikkflaske med en sterk sprit med litt smak av eple. Det var enten den eller høyden som ga meg hodepine neste dag. Vi som på tynne liggeunderlag på tregulv med tynne soveposer, og fikk veldig lite søvn på grunn av kulden. Vi ble vekt 04:00 med varm frokost og kaffe, og gjorde oss klare til å gå de siste to timene til toppen for å se soloppgangen.

Stien opp gikk gjennom skog og mark, og været var fint. Gjennom skog og mark oppover fjellet. Mannen foran er bæreren som gikk opp med sandaler og bærte mat til 4 måltider for 10 personer.

Denne delen var litt vanskeligere enn det vi gikk dagen før, og i tillegg var det mørkt og rimelig tynn luft. Men det var absolutt verdt å komme til toppen på en av de få dagene i året det ikke er overskya eller tåkete. Vi tok ganske mange bilder og følte oss gode der vi sto og så over Indokinas tak. Myndighetene promoterer fjellet som Indokinas tak, da det er det høyeste punktet i regionen som omfatter fastlandet i Sør-Asia utenom Kina og India. Sør-Øst Asia derimot, omfatter også Indonesia, som har fjell på over 4000 moh. Litt lenger nord mot Kina ligger Yunnan-provinsen som strekker seg til Himalaya og har topper på over 6000 moh. I dalene lå det hav av skyer selv på denne klare dagen. Det kinesiske navnet på provinsen litt nord for der vi sto er Yunnan – som betyr noe som sky-sør-landet – som er ganske passende da skyene ser ut til å alltid flyte gjennom dalene og ned fra fjellene her.

Soloppgang fra toppen med en nylig bygd pagode i forgrunnen. Nydelig soloppgang. De har nylig bygd et tempel og en pagode på toppen for å gi turister som kommer opp med gondolen mer å ta bilder av.

Turen ned igjen var en typisk tur tilbake fra fjellet. Den føltes kortere og lettere, og var ikke like “dramatisk” som turen opp. Vel å merke møtte vi mange flere grupper på vei opp den dagen. Disse gruppene hadde også et litt større mangfold av etnisiteter, så det er ikke bare Nord-Europeere som er interessert i å bestige fjelltopper og fryse i kalde hytter. En gruppe identifiserte jeg som fra Thailand da guiden ropte sawadee-khaaaaaap (hallooooo) flere ganger da vi møtte dem. En annen gruppe var antakelig fra Indonesia eller Malaysia da jentene både hadde hodesjal og så veldig Sør-Øst asiatiske ut.

Fjell med skyhav i dalene. Skylandet i sør er vel et greit navn på denne regionen.


Written by Viktor Frede Andersen. You can reach me on Twitter @vikfand