Viktor's blog

Hanoi Til Thanh Son

October 28, 2018

  • 14:15 Drar fra Hanoi
  • 18:00 Ankommer Thanh Sơn

Kart over ruten fra Hanoi til Thanh Sơn Dagens rute er på nesten 10 mil.

I går bestemte jeg meg for å leie et motorsykkel og ta en rundtur i Nord-Vietnam. Det er en ganske vanlig tur for turister, og hvis man søker litt på internett, finner man mye skryt rundt denne turen. Man finner også en del advarsler om hvor farlig det er å kjøre motorsykkel i Vietnam, hvor farlig det er å være på veien i Vietnam, og hvor vill trafikken er her. Det er lett for en lite erfaren motorsyklist å trekke seg, men jeg vet at jeg vil være den personen som har tatt en rundtur med motorsykkel i Vietnam – til tross for advarsler. Jeg har jo litt erfaring med motorsykkel i Vietnam og Thailand, mye erfaring med sykkel i Kina, og enda mer med lange turer på sykkel i Europa. Jeg tenkte også at kommer man langt med ydmykhet, hjelm, edrulighet, og det faktum at jeg er litt redd for å kjøre fort. Dessuten klarer lokale folk i alle aldre seg på disse veiene (helt til det skjer en ulykke…).

Avgangen ble litt forsinka av forskjellige grunner. Byrået jeg skulle leie sykkel hos, et litt dyrere, men godt omtalt og seriøst ett, hadde visst stengt på søndag. Jeg som antok at hele denne delen av verden aldri tok seg fri med mindre det var kinesisk nyttår, statskupp, eller revolusjon. Jeg ville veldig gjerne av gårde denne søndagen, fordi jeg til tross for forrige fordom også trodde det ville være færre lastebiler ute på veiene på en søndag. Derfor spurte jeg på hostellet om de kunne skaffe en motorsykkel. Det kunne de. Jeg ble sittende å vente et par timer på grunn av en misforståelse mellom meg og resepsjonisten. Men jeg fikk brukt den tiden på å lage en røff reiserute og få med meg noen tips. Mens jeg ventet og undersøkte ting på internett, kom jeg i prat med en nederlender som var et år underveis i en kjempelang sykkelreise. Han hadde nettopp tatt en pause fra pedalsykling for å leie en motorsykkel og kjøre rundt dit jeg har tenkt meg. Han hadde bare oppmuntrende ord til meg, og det gjorde meg litt mer klar mentalt.

Meg med et litt spørrende ansiktsuttrykk idet jeg skal ut på veien i Hanoi Gleder meg litt, gruer meg litt. Sommerfugler i magen faktisk.

Da motorsykkelen endelig kom, var den litt mindre enn optimal, synes jeg. Det var lite bagasjeplass, kroken til å henge ting på under styret var ikke like fin som den jeg hadde sett andre har, og det skulle vise seg å være litt mer. Utleieren kom seg litt fort av gårde, etter å si at fartsgrensa i Vietnam var 50-60, og at jeg måtte bytte olje etter 100 mil. Jeg prøvde den litt, og fant ut at bakbremsen virka dårlig, frontlykta virka ikke, og tanken var tom. Det var litt dumt, men jeg ville komme meg av gårde, og kunne eventuelt fikse dette senere, ettersom at sånt arbeid er vel nesten gratis her. Leien av selve sykkelen var på 170000 dong (60 kr) per dag. Jeg satt meg på med en svær ryggsekk, og kom meg ut på veien. Jeg synes sykkelen var enkel å kjøre, og det lille jeg hadde lært om å gasse, svinge, bremse og holde balansen satt såpass i muskelminnet at jeg følte meg ganske sikker. Trafikken er også ikke så skummel som den ser ut som når man bare et fotgjenger, for det går rimelig sakte, og folk tar hensyn til at mange av motorsyklistene har med seg hele småbarnsfamilien sin bakpå.

En familie på fem sitter på en liten motorsykkel i Hanoi Vanlig syn i Vietnam. Bilde tatt fra http://puaabroad.com.

Veien ut av Hanoi var ikke særlig krevende i søndagstrafikken, men jeg ble litt lei av flate veier gjennom forstad og industristrøk, men sand og støv som alltid satt seg litt i øynene når en lastebil kjørte foran. Jeg ble litt bekymra for bensinen, men fant heldigvis en liten bensinstasjon der en fyr fyllte på for meg. 80000 dong eller nesten 30 kr for full tank. Flere steder langs veien satt det folk og solgte lokale jordbruksvarer som ananas og grønne (men søte) nektariner, og lokale industrivarer som sko og klær. Det var alltid lummert i lufta, og jeg følte at det kunne begynne å regne når som helst. Jeg har sett at når en skur kommer, så stopper trafikken opp i ca 1 minutt mens alle tar på seg en regnponsjo. Jeg fant etterhvert en butikk som solgte blant annet motorsykkelhjelmer, så jeg stoppa for å spørre om de hadde en ponsjo. Jeg søkte opp regnponsjo på Google, og viste bilderesultatet til de som jobba der. Den voksne eieren ristet litt på hodet som for å si at det hadde de ikke, men de jeg antok var døtrene hennes sa ivrig ifra at jeg ville ha en ponsjo. Jeg valgte en blå en, og betalte 100000 dong (36 kr) da datteren på kanskje 11 år stolt viste frem engelsken sin ved å si “It cost one hundred thousand”.

_Jeg krysser Den Sorte Elv. Jeg regner den som grensa mellom by og land._

Landskapet forandra seg drastisk etter at jeg krysset Den Sorte Elv som renner sør-nord ca 6 mil vest for Hanoi. Her var det slutt på lager, industri og forsteder, og det gikk mest i jordbruk og landsbyer. Vannbøfler og annet storfe ble ledet langs veiene av bønder med kjeglehatter, folk, og spesielt barn, stirra mer på meg og sa hello i ny og ned, og jeg kunne skimte grønne fjell i tåka litt lenger borte. Til og med asfalten ble erstatta med jordvei gjennom en liten landsby hvor de jobbet med å oppgradere veien. All trafikk ble stoppet da en gravemaskin skulle grave opp et lass med jord i en lastebil. Jeg hadde ikke tatt med mest vanlige veien ut av Hanoi, og det var vel derfor jeg ble til en liten attraksjon for ungene i landsbyen. Det virka som at hele landsbyen hjalp til med bygging av veien, men ungene ble fort distrahert da jeg ble stående der. De sto litt på avstand og vinka til meg. Jeg vinka tilbake, og da begynte de å si hello. Jeg svarte, og de spurte what’s your name. Jeg sa Viktor med engelsk akksent, og de prøvde å si det selv. Den eldste jenta kunne også si how old are you, men jeg hørte feil, og sa bare at jeg gikk bra (jeg trodde hun sa how are you). Noen voksne snakka også litt med meg, men vi fikk ikke sagt mye fornuftig. Jeg lurte på om veien var stengt lenger framme. Det var den ikke, bare vent 5 minutter, sa de. Da lasset var fylt opp med jord, slang jeg på meg sekken og starta motoren. Jeg gjorde noe litt kontroversielt da jeg fant fram to kinesiske mynter jeg hadde i komma, og ga dem til to av de ca 12 ungene som sto der. På en side var det artig å gi dem noen mystiske mynter som minne, men på en annen side så kanskje jeg skapte en grobunn for misunnelse og krangling blant ungene, da måten jeg ga myntene på ikke var rettferdig i det hele tatt.

Ungene jeg møtte på mens jeg ventet på veiarbeid Dette var de første ungene som begyne å vinke og si hello.

Veien etter dette var asfaltert og med mindre trafikk enn før. Jeg så mer av fjellene og det landlige livet. Det lukta litt av bråtebrann og brent plastikk flere steder. De som bor her har ingen måte å bli kvitt søppel på, annen enn å brenne den, så det hender at de slenger litt moderne søppel på den tradisjonelle bråtebrannen som tidligere sikkert bare besto av det avfallet man ikke enkelt kunne lage gjødsel av. Store mengder plastikk, derimot, er noe folk kan levere direkte til resirkuleringsanlegg for litt penger. I byene håndteres noe av søppelproblemet med at fattige folk går (eller sykler) rundt og samler plast i enorme poser som de mirakuløst får fraktet bakpå en sykkel eller moped.

Jeg begynte å bli bekymret da det ble skumt ute. Jeg hadde ikke frontlykt, og jeg hadde ikke sett et skilt som nevnte hotell eller overnatting på en god stund. Jeg har hørt fra syklister at trafikken i Vietnam blir mye verre etter at sola går ned, for da ferdes ikke lenger barn og barnefamilier på veiene. Som en uerfaren motorsyklist uten frontlykt eller refleks, tenkte jeg at nå tar jeg det første og beste stedet med en seng. Jeg kjørte inn i byen jeg er i nå, som ifølge kartet virka som en by som har et hotell eller to, og fant ganske fort en bygning med HOTEL i neonlys utafor. Det hotellet virka litt vel fancy, så jeg tok en bitte liten runde for å se om de også hadde et nedslitt herberge for lastebilsjåfører. Det fantes ikke i umiddelbar nærhet, så jeg sjekka inn i det splitter nye hotellet. Jeg kjørte til inngangen, og så ingen i resepsjonen. Det virka veldig tomt, og jeg tror jeg fortsatt er den eneste gjesten her. Ganske fort kom det en dame som sjekka meg inn. 400000 dong (143 kr) kosta det for èn natt. Litt dyrt, ettersom at det kosta rundt 50 kroner for to netter i hostel i Hanoi, men jaja. Jeg har privat rom, raskt internett, dusj med varmt vann og godt vanntrykk. Kanskje jeg også er den første gjesten som sover på dette rommet.

Hotellet jeg sov på. Det sto Hotel på engelsk og var splitter nytt Det står HOTEL på engelsk, og er splitter nytt. Men kunne gjerne tatt noe billigere.

Merker jeg er litt sliten etter denne dagen. Jeg trodde jeg hadde kjørt i mer enn 4 timer, men det er nok litt stress rundt det å være forsiktig og det å finne et sted å sove, som gjør meg både sliten og gjør at tiden føles lenger enn den var. Middagen idag ble nem rán, eller frityrstekte vårruller servert med ris og kokt kål, som jeg fikk sammen med en 0,33l øl for 60000 dong (22 kr) i en restaurant/spisesal ikke langt fra hotellet.

Middagen min. Frityrstekte vårruller servert med ris og kokt kål. Frityrstekte vårruller er alltid godt.


Written by Viktor Frede Andersen. You can reach me on Twitter @vikfand