Viktor's blog

Thanh Son Til Mu Cong Chai

October 29, 2018

  • 08:00 Drar fra Thanh Son
  • 11:00 Spiser lunsj
  • 17:30 Framme i Mu Cong Chai

Kart over dagens rute fra Thanh Sơn til Mù Cang Chải Dagens rute var på 20 mil fra Thanh Sơn til Mù Cang Chải

Idag var dagen jeg kjørte opp i de tåkefylte fjellene kledd i risterrasser. Risplantene forandrer farge i løpet av året. Når den er klar til å høstes er den gul, før den er moden er den grønn. Nå, etter høstingen, er den en blanding mellom gyllen og brun. Åsene med terrasser er fine å se på uansett – menneskelig arbeid gjennom århundrer har gitt disse fjellene et særpreg man ikke finner mange andre steder. Denne regionen i Vietnam er hjemmet til etniske minoriteter som holder til på begge sider av grensen til Kina. Jeg regner med at på grunn av vanskelig terreng og dårlig jordbruk, så har ikke keisere og konger klart å assimilere disse folkene noe særlig, og vitne til det er at mange fortsatt bruker tradisjonelle klesdrakter til hverdags. Unge jenter går med fargerike skjørt og skaut, mens de eldre stort sett går i svarte klær. Til tross for kraftledninger, asfaltveier, bensinstasjoner og motortrafikk, er det mye som minner som livets vante gang som det en gang var ute på landet. Nesten overalt er det enten vannbøfler, okser, geiter, ender, eller diverse annet fjærfe å se langs veien. Ser man de ikke, så hører man en gris hyle eller en hane gale. Menneskene holder på ute på rismarken, eller klamrer seg opp bratte skråninger for å plukke diverse røtter, eller noe annet de har blantet der ingen skulle tro at noe kunne gro. Noe av avlingen frakter de bakpå et motorsykkel, men noen eldre damer går til fots med en kurv på ryggen. Bærer de ikke på en kurv full av planter, har de gjerne et spebarn på ryggen.

Landskap med risterrasser Et sted med risterrasser langs ruten.

Nesten overalt er det hus langs veien. Tidligere på dagen var det mest nye hus av mur og betong, men etterhvert ble det omtrent bare tradisjonelle hus av tre. Noen har halmtak, men de fleste har tak av bølgeblikk. Det er stort sett bønder som bor der, og det ser man ved presenningene som ligger utafor, langs veien, fulle av høstens avling som skal tørkes. De fleste sørka det jeg antar er ris, det var i hvertfall små korn med stråfarge. Mens den lå til tørking i èn landsby, så stappa de den opp i sekker i en annen landsby. Siden ikke alle landsbyer er nøyaktig synkroniserte med hensyn til årstiden, fikk man et glimt av hver del av prosessen i forskjellige landsbyer. Noen landsbyer tørka et slags treverk langs veien, noen tørka en slags brun, sopplignende ting, mens èn landsby drev ikke med jordbruk i det hele tatt, men spesialiserte seg i store, dekorative steiner som de slipte til forskjellige former. Felles for alle tettsteder var at de hadde motorsykkelverksteder, frisører, små kiosker, og kanskje en restaurant. Var stedet større hadde de også et gjestehus, bensinstasjon, og kanskje et bilverksted eller elektronikkbutikk. Ingen steder hadde kjedebutikker eller minibanker, noe jeg innså da jeg måtte sprekke den siste 500-tusen lappen da jeg kjøpte bensin. Det er mobildekning, men ikke 4g nesten overalt, noe som er litt utrolig da samfunnet ellers er omtrent som den norske landsbygda på 50-tallet eller tidligere.

enter image description here Noen slags treplater ligger å tørker langs veien. Jeg tror de kan kutte opp disse i strimler og flette dem sammen til alt fra hatter og kurver til husvegger.

Jeg gjorde to mislykka forsøk på å få en god kopp kaffe idag. Begge gangene ved å besøke et sted med skilt som sa “Café”, men som tydeligvis misbruker uttrykket litt. Det første var en … de hadde slått opp presenning som tak, og satt noen bord og stoler under den. De hadde fortsatt elekrisitet, for mastene går langs hele veien. Der fikk jeg kaffe, men det var en spesiell vietnamesisk pulverkaffe. Den minnet om god Vietnamesisk kaffe, men var alt for søt. Det andre stedet hadde gått ett steg videre i byggteknisk forstand, og satt opp en åpen murfasade med blikktak over. Tenk et rektangel med en side som mangler. Det nærmeste de hadde kaffe var en flaske med en kullsyredrikk som faktisk minnet litt om det vi vanligvis omtaler som kaffe. Det var litt artig å sitte der, for det var tre unge menn som snakka og tulla litt med meg. Han ene var god til å gestikulere, men de kunne ikke mer enn en par ord engelsk. som plaster på kaffesåret fikk en smake litt av teen deres, som var ganske god, og som kom fra åsen et par hundre meter borte. Lunsjen var det beste jeg fikk i meg idag, og var en klassisk vietnamesisk svinegryte med nudler (phở bò), og var langt bedre enn den jeg prøvde i Hanoi for tre dager siden.

Jeg spiste phở bò til lunsj, med ferske urter servert ved siden av. Phở bò, kanskje den mest typiske vietnamesiske retten, selv om flere har hørt om vårruller.

Jeg har også innsett at jeg først som sist burde lære meg litt vietnamesisk. Språket har toner, så det kan være litt vanskelig i begynnelsen for nordmenn, men jeg er vant til toner fra kinesisk, så det burde være overkommelig. De bruker latinsk alfabet, men bokstavene uttales ikke på en måte man kan gjette seg til fra norsk eller engelsk. Jeg har begynt å lære meg de 5 forskellige tonene, og hvordan man sier lydene. D uttales som en Z, men Đ er som i David. E er som i Even, mens Ê er som i Leif. Gjestehus er nhà nghỉ og uttales njangji. Toalett er nhà vệ sinh og uttales njaveisinj. Kaffe er cà phê og uttales kafei. Lærer man bare lydene, blir man stort sett ikke forstått, for tonene kommer i tillegg. Ikke rart vietnamesiske navn ofte (alltid) blir sagt feil av norske lærere og andre som har opprop når navnene bare er direkte transkribert fra vietnamesisk til norsk.

Vi avslutter med en video av at jeg kjører gjennom en liten flokk med vannbøfler.


Written by Viktor Frede Andersen. You can reach me on Twitter @vikfand